Nå, vel ett år etter jeg ble syk, sitter jeg her og lurer på om jeg noen gang skal bli helt frisk..., dette spørsmålet kommer opp hver gang, rett før en legetime..., hver gang jeg sitter på legekontoret blir det slik at du pynter litt på sannheten, slik at du nesten selv tror at du virkelig er på bedringens vei..., så får man jo alltid spørsmålet fra venner, kollegaer osv osv.., ja hvordan er det med deg??? ååå er du ikke tilbake for fullt på jobb enda nei.....?????
NEI er faktisk, så er jeg ikke det..., og det er faktisk ikke noe man sitter og er stolt av..., så tenker jeg hver gang, før den der legetimen min da.., i dag skal jeg si, næsj da, er da blitt såpass at jeg kan begynne på fult igjen jeg:-)))
meeen, så blir det jo aldri sånn da, må jo fortell om(pynte litt på) ledd smertene, kvalmen, hodepinen, søvnløsheten osv osv...., og da er saken klar hver gang: du fortsetter med det du holder på med..
men samtidig så lurer jeg veldig på, skal tro om ham egentlig tror meg????
er det bare fordi han virkelig såg hvor dårlig jeg var???
og hvorfor finner jeg ikke informasjon om ettervirkningene på nettet noen plass????
akkurat i dag er jeg litt fortvilet, litt lei meg, og litt kvalm......,
jente i sin beste alder, skal virkelig ha det slik??? værst er jo at jeg oppi alt må tenke på hva andre muligens tenker..., hmmm, ja hun maler jo, så så syk kan hun ikke være...
tørr jeg ta meg en tur på byen, kan jo hende jeg treffer en kollega..., huff ja..
orker ikke fortelle alle hver gang jeg treffes at jeg er konstant avhengi av smertestillende, og til tider sovemedisin for og i hele tatt fungere, og at jeg biter til tider sammen tennene for og få gjort noe i det hele tatt..
Våkne opp etter mange timers søvn, og er helt utslitt..., må ha pause omtrent når jeg skal sette på kaffe, og konstant dårlig samvittighet overfor barna mine, for jeg skulle så gjerne hatt en stoor tanke mer energi...
"du får ta den tiden det trenger"
den setningen er jeg bra lei av og høre.., jeg vil at tiden skal være der nåååååå....
Så er det legetime igjen på onsdag, kanskje da jeg klarer og si at, nei nå tar jeg og begynner på igjen for fult.., jobbe mer og føle meg mer nyttig....., men saken er egentlig, klarer jeg det???
for nederlaget blir ikke akkurat dans på roser vet jeg...
I morgen er det e ny dag, med nye muligheter...
kanskje jeg ser litt anderledes på det da.....
Ble ett skikkelig syteinnlegg dette, men måtte bare...
takk for at du leste...